Hvordan skiller kirken demonisk besittelse fra mental sykdom?

Det er ikke fra i dag at den katolske kirke bruker eksorsisme i saker om besittelse. Disse historiene går til og med foran utgivelsen av Bibelen, der det er rapporter om Jesus Kristus som eksoriserer ofre for invaderende demoner. Kristi krefter ville blitt gitt videre til hans apostler og senere til de katolske prestene.

Gjennom årene har medisin imidlertid avansert til det punktet å stille spørsmål ved om demoniske eiendeler ikke virkelig kan være manifestasjoner av psykiatrisk sykdom. Det er grunnen til at Vatikanet, etter århundrer uten å revidere metodene, i 1999 endret retningslinjer for eksorsisme og anerkjente noen situasjoner som mentale utbrudd på grunn av medisinske og ikke nødvendigvis åndelige problemer.

endring

Nå er den katolske kirke strengere med å avgjøre en dom om hvem som er eller ikke er under ond innblanding. Eksorcismritualer tilbys ikke lenger alle antatt besatte mennesker - tvert imot: prester er avhengige av hjelp fra leger til å forstå sakene de mottar og for å bekrefte om de er psykotiske eiendeler eller utbrudd.

Mens psykiateren observerer atferden til den "besatte" personen, stiller spørsmål og prøver å forstå hva som skjer, er presten våken for tilstedeværelsen av typiske besittelsesegenskaper: evne til å snakke et språk som tidligere var ukjent, og viser mye mer styrke enn en "normal" person og kunnskap om informasjon du ikke bør, for eksempel kirkelige data eller det personlige livet til de rundt deg. Disse tre kjennetegnene ville lett klassifisere en sak om besittelse for Kirken.

Evig tvil?

Likevel, selv med kriteriene som er nevnt ovenfor, er Vatikanet klar over at alt dette kan smides - man kan for eksempel studere livene til prester og bruke det de vet på et passende tidspunkt for å antyde at de er tatt av demoner.

De nye retningslinjene som brukes av kirken, hjelper faktisk geistlige til å skille mellom besittelse og pseudopossession, i hvilket tilfelle pasienten kan lide av sykdommer som schizofreni eller andre dissosiative lidelser.

Kirken har heller ikke lenger eksorsismer hos mennesker som sier at de er forbannet eller har lignende problemer. Ordren er å følge de nye reglene og utføre prosedyren bare på hvem som virkelig trenger det. Fortsatt antar både kirken og legene som er involvert at dette er en vanskelig separasjon, og at det dessverre kan oppstå feil når vi definerer hvem som er eller ikke er besatt.

* Lagt ut 02.05.14